I det minkende lyset fra det som en gang var en yrende metropol, sto Alex Mercer på toppen av restene av en knust skyskraper, med øynene rettet mot horisonten. Himmelen, malt i nyanser av brennende oransje og blodrødt, bar stille vitnesbyrd om galskapen som hadde utspilt seg. Tre forskjellige stier, som fingrene til en rasende gud, strakte seg oppover fra fjerne land, og markerte oppstigningen av atomstridshoder lansert av verdens supermakter: Amerika, Russland og Kina.
Alex, en tidligere urban oppdagelsesreisende som ble motvillig overlevende, hadde alltid hatt en fascinasjon for sivilisasjonens skjeletter. Nå var verden selv i ferd med å bli en stor, øde ruin. Eksplosjonene var fjerne, men budskapet var klart - menneskehetens hybris hadde endelig kulminert i sin ultimate dårskap. Da den første sjokkbølgen av lanseringene ga gjenlyd gjennom de hule kløftene av betong og stål, kunne Alex føle skjelvingene fra en ny æra som begynte.
Panikk hadde brøt ut i gatene nedenfor. Folk rykket i en vanvittig dans for å overleve, plyndret butikker, kapret biler og tråkket over hverandre i et desperat forsøk på å finne ly. Samfunnets tynne finér, som så lenge ble opprettholdt av løftet om orden, hadde blitt svidd bort på bare noen øyeblikk. I kaoset forble Alex en øy med skummel ro, ikke av likegyldighet, men fra en dyptliggende resignasjon over at verden de en gang kjente var ugjenkallelig tapt.
Da nattehimmelen ble satt i brann med kjølvannet av menneskehetens vrede, steg Alex ned fra sitteplassen deres, fast bestemt på å navigere i kaoset. De visste at den virkelige kampen lå foran - ikke bare kampen mot det uunngåelige nedfallet og miljøets kollaps, men kampen om menneskehetens sjel, da restene av verden snudde seg mot hverandre for å overleve.
Og så, med et tungt hjerte og en vilje stålsatt mot det kommende mørket, la Alex ut i ruinene. Historien om deres overlevelse var ennå ikke skrevet, men det ville være en fortelling ikke bare om utholdenhet, men om søket etter håp midt i verdens aske.
Alex: "Hallo? Er noen skadet?"
Overlevende 1: (Forsiktig) "Hvem er du? Du er vel ikke en av dem?"
Alex: "Nei, det er jeg ikke. Jeg heter Alex. Jeg leter bare etter forsyninger og prøver å forstå alt dette."
